Utenlands!

I fjor anskaffet vi oss et carnét i forbindelse med avslutningen av Katjas ponnitid og Baltic Cup finalen i Vilhelmsborg i Danmark. På samme carnét hektet vi selvsagt på Baggis og da kan hun være med til utlandet også!

Torsdag
Derfor fulgte vi planen vår og meldte ekvipasjen på Räkanhoppet i svenske Strömstad, et tradisjonsrikt stevne vi har har hørt mye fint om. Etter litt prøving og feiling fikk vi alt på stell i Tävlingsdatabasen – den svenske varianten av HorsePro – og på tidlig torsdag ettermiddag var alt pakket og klart for utenlandstur.

En stor fordel med Strömstad er at det ligger jo bare en times kjøretur unna! Ok, det skal sies at det innebærer en grensepassering, men med papirene i orden er dette kun en formalitet. Så med de pass, startliste og carnèt stod jeg på den svenske tollstasjonen sammen med en hel haug polske trailersjåfører ikledd singlett, posete joggebukser og tresko. Polakkene altså, ikke jeg.

Nåvel… Etter en masse stempling og signéring her og der, var tillatelse gitt til å bringe Baggis inn i utlandet og de siste kilometerne fram til Strömstad Ridklubb. Det gikk som på skinner.

Allerede før vi ankom senteret ble vi godt mottatt av en representant fra klubben som hilste oss velkommen og ga oss noen korte logistiske beskjeder. Vi fulgte dem og etter et par timer var Baggis vel plassert i boksen sin og campingvogna rigget for HQ i de neste dagene. Godt og varmt var det også og hestelig sommerstemning på alle kanter.

Fredag
Vi våknet opp til en strålende fredagsmorgen. En tidlig fredagsmorgen var det. For i ryttermeldingen var stevnestart angitt til klokka 07:00 sharp. Opp om mårran altså. Men det var noe som ikke helt stemte da jeg tuslet bort for å fôre sånn ved halv sju tiden. Det var bemerkelsesverdig stille og rolig. Her var det ikke mange våkne mennesker ennå, nei.

…og det var nok ikke så rart, for når alt kom til alt dro ikke stevnet i gang før klokka åtte. Vel… Heller èn time for tidlig opp av køye enn å forsove seg. Det betød også at Brita – som skulle pendle i forbindelse med stevnet – også var ute i god tid og det var hel greit siden hun og GPS’en ikke var helt venner.

Men til slutt var vi nå samlet alle sammen på stevneplassen og vår ekvipasje i gang med oppvarmingen. En oppvarming av det strukturerte slaget. Først en bane utendørs for skritt og trav, deretter inne framridning, så en bane for framhopping og til slutt ut på banen for action. Alle ekvipasjene ble ropt opp fra sted til sted og snart var Katja gjennom og kunne gå ut på banen.

Jeg løp opp på en liten voll på kortenden av banen for å filme mens Brita skulle bivåne det hele fra bakkeplan ved porten. Så lød klarsignalet, Katja hilste dommeren, gjorde galloppfatning og så var de i gang.

Mulig at det var litt tidlig for både hest og rytter, for resultatmessig ble det vel ikke så mye å rope hurra for. Derfor gjorde vi heller ikke det.

Katja var ikke helt «på» og med en til tider litt sterk Baggis ble det ingen innertier. Men vi tar med oss det positive, for det var flere ting å glede seg over. Blant annet hoppet ekvipasjen vanngrav for første gang. Den var kanskje av det litt snille slaget, men tross alt. Det var en vanngrav med ekte vann oppi og greier, og Baggis svevde over alt sammen. Vi kunne også se på videoen i ettertid at det ser ut som om Baggis har utviklet en bedre frambeinsteknikk. Hun synes å løfte forbeina mer oppunder seg enn tidligere. Ser ikke bort fra at det er et resultat av det ekstra fokuset vi har hatt på å styrke bakparten de siste månedene.

Vel… Uansett nye muligheter på både lørdag og søndag og på lørdag var det ponnier først og en gyllen sjanse til å sove litt lenger på mårran! Det kan også være positivt!

Da skal jeg ikke kjede deg med så veldig mye mer fra fredagen i Strömsdag annet enn at Brita dro hjem for å sy gardiner, Katja ble med noen venninner på båttur mens undertegnede holdt fortet på stevneplassen og fikk med seg både fin og litt mindre fin ponniridning fra tribuneplass.

Lørdag
Lørdag morgen, sol og vind, mye vind. Det ristet til tider i vogna og det var helt klart lurt å ha tatt inn solseilet kvelden før ellers hadde vi nok ikke hatt noe solseil lenger

. Fordelen med sein start er at når mårrafôringa er unnagjort kan kroppen slenge seg et par timer til før menneskefrokosten.

Ponnier først altså og mens Brita fortsatt prioriterte gardinene, gjorde resten av de litt mer enn middels opptatte av hest i familien seg klare til dyst. I dag skulle det bli nok en form for debut for ekvipasjen har aldri hoppet trippelbar på stevne før. Joda, det går vel for å være et greit hinder, men Katja synes det er massivt å ri inn mot. I tillegg skulle ekvipasjen forsere en tre-kombinasjon. Det har de heller aldri gjort på stevne før. Vanngrava var også på plass sammen med ett og annet å kikke på. Litt å pusle med altså.

Katja var fornøyd med Baggis på oppvarmingen og var straks klare til innsats på banen. Jeg klatret nok en gang opp på «filmvollen» etter å ha gitt Katja beskjed om å gå inn og ha det gøy. Filming i dag var en aldri så liten utfordring. Vinden som hadde hatt godt tak allerede fra morgenen av hadde ikke akkurat tapt seg. Det ulte om øra og sand fra ridebanen kom flyvende, ga leggene en omgang med peeling og sendte caps’en et stykke ned i skråningen.

Det var bare å klamre seg fast og så var de i gang. Tempoet i dag var definitivt bedre. Rytmen var fin og balansen på plass. Da er forutsetningene for en fin runde på plass. Det ene hinderet etter det andre ble passert og så vidt jeg kunne se i kulingen de aller fleste med god margin.

Joda. Det holdt helt inn. Trippelbar, vanngrav, tre-kombinasjon, rekker og oxere. Alle bommer ble liggende og en feiende flott nullrunde for ekvipasjen. En liten heiagjen fra Østfold stod også ved gjerdet og heiet og alle var strålende fornøyd med nullrunden. Ikke minst Katja som hadde fått tilbake den gode følelsen.

Bagatell var nok fornøyd hun også for hun hoppet og spratt da hun skulle inn på premieutdelingen. For, joda, det ble plassering, sløyfe, plakett og noen kroner til lommepenger. 🙂

So far, so much better altså. …og vinden dro på. I følge speaker lå den på 17-18 sekundmeter. Når du vet at 12 sekundmeter betyr kuling og den kommer i kast, kan du tenke deg resten sjøl. Etter hvert ble det såpass at både innfangere og bommer blåste overende og lå strødd utover. Men hva gjør man ‘a? Jo, trettito «funksjonærer» entrer banen og holder hinderne fast mens rytterne spiser svevesand og forsøker seg i vindkastene.

Det funker og etter felles innsats fra både klubbmedlemmer og andre tilstedeværende klarer man til slutt å kåre en verdig vinner!

Lørdagen avsluttes med den tradisjonsrike (har jeg forstått) kostymehoppingen, eller maskeradhopningen som det heter lokalt. Seks lag var påmeldt og med en god speaker til å kommentere hendelsene, intervjue deltakerne og stå litt i veien ble det mye moro og action. Full speaker og flatt jern og, heldigvis, lave hindere betyr full fart og et ponnilag fra Småland (tror jeg det var) kunne til slutt smykke seg med tittelen vinnere av kostymehoppet.

Detetter bar det tilbake til campingvogna for lettere avslapping og senere middag. For oss hvertfall. De med det gigantiske forteltet måtte nok vente litt lenger med middagsforberedelsene ettersom vinden hadde tatt med seg både telt og innhold og drysset det lett litt rundt omkring på plassen. Men etterhvert fikk de orden på det også.

Etter en bedre middag med dertil hørende grønnsaker var det film-time før vi moffet putene og stilte vekkerklokka på grusomme 0600 dagen etter.

Søndag
Men sånn må det bli da stevnet startet klokka åtte på søndag og vår ekvipasje var en av de første ut. Så mens jeg tok mårrafôringa fikk Katja gnidd den verste søvnen ut av øynene og deretter var det frokost. Lite visste vi at i Moss hadde Brita forsovet seg og lå tynt an for å rekke fram i tide. Vi sier bare takk for motorvei, 110 grense og lite trafikk. Det holdt på det berømte håret!

Så da Brita ankom hadde Katja og Baggis akkurat lagt en god oppvarming bak seg og ventet på å få komme inn på banen. Just in time altså!

Nok en gang var det på tide å innta den faste plassen oppe på vollen for å fange det hele på film… eller minnekort. Katja fikk et startsignal så høyt at det kunne skremme fanden på flatmark, men verken Katja eller Bagatell lot seg skremme. De hilste dommeren for tredje og siste gang i løpet av helgen og så bar det i vei.

Bedømmelsen i dag var såkalt direkte omhopping og Katja hadde planen klar. Fornuftig tempo og rideveier i gjennomgangen og tempoøkning og frekkere veivalg i omhoppingen. Og det begynte bra. Nok en gan satt stegene stort sett bra og ekvipasjen traff helt innafor på avstandene. Planen holdt, feilfritt i grunnomgangen og så var det omhopping.

Tempoet ble satt opp og svingene kortere. Dessverre ble det på ett strekk en litt større sving enn i henhold til planen, men bommene lå, og det er alltid positivt. For nok en gang holdt det helt inn. Feilfritt i begge faser og inn på en foreløpig andre plass. Mange ryttere gjensto og det var nok en liten fare for å bikke utenfor plassering. Det er ulempen med et tidlig startnummer. De ble noen spennende minutter, men til slutt var det litt for mange ekvipasjer med litt for god tid.

Uansett var Katja fornøyd. Etter en litt grumsete start pekte pila igjen den rette veien etter lørdagens og søndagens null-runder.

…og det oppsummerer vel kort og greit langhelgen i Strömstad. Men før jeg slutter helt vil jeg gjerne si at dette var et flott gjennomført stevne. Her har helt klart hele klubben dratt i samme retning og den skal ha stor honnør for jobben. Dette frister til gjentakelse neste år og helt klart et stevne vi kan anbefale til andre også.

…og så er det jo én time å kjøre! 🙂

Räkanhoppet har sin egen Facebook side. Du finner den her.