Salsjekk

I morgen, eh…. nei, klokka har jo passert midnatt..

.

I dag skal vi en tur til Norsk Salsenter på Sokna for en sjekk av salen til Solo. Mye tyder på at Solo sliter litt med ryggen og mye tyder også på at hun har forandret seg såpass i kroppen at salen ikke lenger ligger som den bør.

Jeg kikket nettopp på noen bilder vi tok av henne for ca elleve måneder siden – den dagen i januar hvor vi var og kjøpte salen – og da var det lett å se at Solo nå er tildels mye mer muskelsatt. Det er jo positivt, men det betyor også at salen, som ikke har forandret seg, ikke lenger passer. Forhåpentligvis lar den seg juster slik at den passer igjen.

Uansett skal det bli fint å få dette på plass, for Solo har vist tydeligere og tydeligere at ting ikke har vært helt patent. Vi gleder oss til å møte Anne-Karin igjen for vi vet at da er saltilpassingen i de beste hender.

Vi våknet til en temmelig frisk vintermorgen. Gradestokken forkynte åtte kalde så det var bare å få på seg stillongsen og «stallbunaden» og legge ivei. Sikkert kaldere på Sokna!

Turen opp gikk greit, den, og vi var framme ca kvart på tolv, et kvarter før skjema. Forrige kunde var litt forsinket så her var det ikke noe stress. Vi lastet av Solo og hun fikk stå … og rulle seg! i en boks full av deilig sagflis.

Så var det vår tur og etter en kjapp statusoppdatering for Kari-Anne satt hun igang. Vi håpet på at hun skulle finne «store feil» på salen, men det gjorde hun egentlig ikke. Kari-Anne tok noen kjappe, vitale mål og det viste seg at, joda, Solo hadde endret seg noe i kroppen. Hun hadde lagt seg ut en drøy halv cm på hver side av ryggen. Men dette burde ikke ha altfor stor innvirkning på Solo da salen ellers lå i god balanse og det virket som om den ikke burde ha noen ubehagelige trykkpunkter.

Uansett viste Solo tydelige tegn på at det ikke var noe kult når Kari-Anne ‘eksaminerte’ henne. Mye tydeligere tegn enn de små uregelmessighetene i salen skulle antyde.

Ok, neste steg. Kari-Anne dukket inn på lageret og fant fram en ny sprangsal. Ikke så veldig ulik den vi har, men litt annerledes likevel. Litt større puter, litt annerledes vinkel, litt annerledes stigbøylefester, noe mer elastisk i stoppen og en halv tomme lenger. Denne salen virket også å passe Solo veldig bra, men hun viste fortsatt mishagsytringer.

En ganske så merkelig ting var at Solo ikke reagerte på stramming av gjorden; vanligvis det som kan gjøre vondt. Da stod hun rolig og avslappet og tok strammingen med stoisk ro. Dette gjaldt for begge salene, og er også noe vi har lagt merke til på hjemmebane.

Imens hadde Katja fått på seg rideutstyret og det var på tide å se på salene i bruk. Først testet vi vår egen sal. Kari-Anne kikket på og kunne ikke få øye på noe som skulle tilsi at ting var feil. Katja satt godt i salen, salen lå i balanse og vippet ikke i  bakkant. Men Solo funket ikke spesielt bra; mer som de par siste dagene. Ikke all verdens framdrift eller villighet og brøt av og til ut av galloppen.

Så bytttet vi sal. Den nye sprangsalen kom på og det var klart for ny ridning. Det ble ingen vesentlig endring, men Solo så kanskje noe mer tilfreds ut…? Katja mente også at det var litt bedre, men fortsatt var Solo … seig. Rent teknisk så også denne salen ut til å funke. Den lå stabilt og i balanse og Katja satt riktig i den. …og virket Solo noe mer fornøyd fordi salen var bedre eller fordi den var annerledes?

Var vi egentlig kommet noe lenger? Tja, Kari-Anne var veldig usikker. Solos egen sal var såpass godt tilpasset at hun ikke helt kunne skjønne at det var (bare) den som var årsaken til Solos problemer, og hun syntes det var snodig at Solo reagerte mye på det som ikke skulle gjøre vondt mens hun ikke brydde seg spesielt om det som vanligvis kunne gjøre vondt; å stramme gjorden.

Vi måtte tilbake til tenkeboksen, og mens vi var der spurte jeg om Kari-Anne kunne se om den dressursalen vi hadde fått låne passet. Vi hadde vel en mistanke om at den var for vid, men greit med en ekspertuttalelse. Joda, mistanken vår ble bekreftet, salen var for vid, men Kari-Anne la på et par andre dressursaler også, og èn av disse passet perfekt,

Katja var ikke vanskelig å be når Kari-Anne lurte på om hun kunne tenke seg å prøve den salen også. Så det bar rett ut i ridehuset igjen og nye runder med ny sal.

Og nå skjedde det noe!

Solo gikk tydelig (for oss på ‘tribunen’) og merkbart (for Katja rytter) bedre! Solo søkte seg nesten umiddelbart ned i noe som vi kan kalle i form og hun fikk bakbeina godt under seg. Katja merket det også med en gang. Dette var Solo slik hun pleier å være; fremover!

Vi reiste ikke til Norsk Salsenter for å få noe diagnose, men for å få sjekket om sprangsalen passet og gode råd og tips for veien videre. Selvsagt hadde vi håpet på at salen ikke lenger var optimal, men den var altså ikke så gal. Rådene vi fikk fra Kari-Anne var å forsøke å ri roligere økter med dressursalen – som vi har leid – i en tid fremover for å se om det kan hjelpe på. For det er jo ikke tvil om at Solo har gått MYE med sprangsalen sin, og bare med denne uansett hva Katja har ridd.

Så da er planen følgende for de nærmeste dagene; rolige (kondis)økter i lånt dressursal og full spiker med Biolight’en og solariumfor å løse opp i eventuelle stive muskler. …og så blir det nok en vet.sjekk, kiropraktor og å få sjekket tennene på damen også.