«När vi märker att något inte rör sig som vi önskar på hästarna så är det vanligt att vi, fullt förståeligt, söker felet där det är. Det kan vara en bog som gärna puttas ut i ena eller andra varvet eller att hästen lägger huvudet på sned eller kanske skjuter ut ena höften. Och visst kan det vara så att hästen har bekymmer just där men väldigt ofta härstammar problemet från någon annanstans. Hästen försöker helt enkelt att lösa problemet med rörelseinskränkning på ena stället med att ta ut mer rörlighet på ett annat. Vårt problem är alltså hästens lösning på sitt eget problem.»
Viveca Ewards
Sitatet ovenfor er hentet fra en utmerket artikkel fra den nettsidene til Svensk Hästrehab.
Nå skal jeg fortelle historien hentet fra vårt eget hestehold som gir en godt eksempel på nettopp dette; at vårt problem er hestens løsning på sitt eget problem. …og hold ut, for dette blir en laaaang bloggpost! 😉
Bagatell
På min 50-årsdag (!!!) var undertegnede og Katja i Sverige for å prøve hester. Målet var å få med oss tre prøveridninger i løpet av ca 120mil … og det klarte vi! Den ène var helt uaktuell, den andre litt for mye i overgangen fra ponni til hest, men den tredje var interessant. Ikke så stor, jevne og fine resultater og ikke minst så var matchen til stede!
For å gjøre en lang historie kort endte det med at den 22. september 2014 kom Bagatell til stallen og reisen kunne begynne!
Vi startet det pent og rolig. Katja var inne i sitt siste ponniår og hovedfokus var på Broad Way, NM og finalen i Baltic Cup, men Bagatell fikk også sitt. Pent og rolig i begynnelsen for å lære henne å kjenne og selv om hun ikke er blant de største av hester var hun definitivt annerledes å ri enn ponniene, så som forventet var det påkrevet med en tilvenningsperiode både for hesten og rytteren.
I januar viste det seg at Katja ble tatt ut til AEG for å representere FORK (Fredrikstad og omegn rideklubb). Heldigvis var ekvipasjen nå kommet såpass i siget at det burde være innenfor rekkevidde. Baggis hadde hoppet feilfrie 130-runder med forrige eier så hun hadde gjort det før. Katja hadde også erfaring på ponni opp til 130, så nå var det å forsøke å sette sammen en ekvipasje som kunne gå opp til 120 på AEG
opportunity for patient education. sildenafil dosage medical and psychosocial history, physical examination and.
.
Med riktig trening og matching gikk det fint og ekvipasjen gikk tre fine runder på AEG. Feilfritt i 110 og 115, èn fillebom ned i 120, men plassering i alle starter … tror jeg det ble, og alle var fornøyde.
Katja skader seg
Vinteren gikk sin gang og ekvipasjen fortsatte i fint driv. På trening var det god utvikling og stevneplanen var sånn nogenlunde spikret. Men så skjedde det. I begynnelsen av april ble Katja utsatt for en arbeidsulykke på skolen. Heldigvis var det ikke kritisk, men nok til å sette en aldri så liten pause for ekvipasjen.
Siden Katja var en smule redusert rent ridemessig, måtte vi ty til alternativ trening for Baggis. Katja har en venninne som kunne ri Bagatell litt innimellom, ellers ble det mye skrittemaskon og longering, leiing, rygging, og klatring sammen med støtteapparatet.
Super sommer
Etter noen uker var Katja ganske klar for første trening etter ulykken igjen og så var de i gang. Må jo innrømme at jeg var ganske så spent på hvordan det ville gå på det første stevnet på leeeenge, men det gikk fint!
FINT er vel også et ord som beskriver resten av våren og sommeren med Bagatell. Rytter og hest hadde nå riktig funnet ut av det med hverandre og ting var virkelig på stell. Ekvipasjen satte den ene feilfrie 120-runden etter den andre og viste super stabilitet. Ut i august var de klare for bokstavelig talt å legge lista et hakk høyere og debutere i 130cm. Både rytter og hest hadde vært der før, men ikke sammen.
Det ble en flott debut i 130 og Bagatell hoppet som om hun aldri skulle ha gjort noe annet. Hun fløy over hindrene og beviste at hun definitivt har kapasiteten inne for 130cm og kanskje også enda høyere.
Men så…
Det ble høst og ting kjentes bra. Likevel, på et stevne på Hønefoss skjedde det noe som fikk oss til å stusse. Bagatell, som hadde gått som ei klokke gjennom hele sommeren fjernvegret plutselig på et hinder, to ganger. Katja så ikke den komme og da vi kikket på videoen for n’te gan fant vi ingen forklaring der heller.
Men vi vet at når en hest plutselig gjør ett eller annet den ikke pleier å gjøre, er det ett eller annet den forsøker å fortelle. …og nå hadde Bagatell gjort noe hun definitivt ikke hadde for vane å gjøre. Dette måtte vi ta tak i. Hva forsøkte hun å si oss?
Vel hjemme var det bare å fiske fram telefonen og høre om veterinæren hadde mulighet for en time. Joda, det var mulig og han fant ut at det var skjevheter i bekkenet og muligens en betennelse i krysset. Bagatell fikk behandling for dette, et par uker hvile og deretter igangsetting igjen. Veterinær var også klar på at det kunne hende at Baggis måtte gjennom en behandling til, men den avgjørelsen fikk vi ta på litt sikt. Litt kjipt at rehabiliteringen kom i veien for deltakelse på Oslo horse Show, men … hestevelferden først!
I gang igjen
Opptreningen gikk som planlagt og mot desember var ekvipasjen i gang igjen om enn litt ringrustent i starten.
Kalender’n bikket 2016 og nå tenkte jeg at jeg skulle dra på litt. For i løpet av året hadde vi både positive og negative opplevelser med Bagatell. Hun gikk ofte veldig fint og da var hun som en drøm. Men hun hadde også perioder hvor ting var … annerledes. Av og til litt småøm i ryggen, av og til litt ømhet i kodene, nå og da litt hoderisting og andre tegn som kunne tyde på ubehag. Tegn som vi tok på alvor og i løpet av året tror jeg nok vi fullfinansierte julebord for både veterinær og equiterapeut. 😉
Nå høres kanskje dette ut som om hele året gikk i dass og at Bagatell stort sett var under behandling, men neida, slik var det ikke. Hun hadde heldigvis lengre perioder hvor ting funket. Blant annet med internasjonale plasseringer i både Flyinge og Fredensborg. Men… når vi lente oss tilbake og betraktet det hele fra litt avstand, syntes vi det var litt for mye smårusk i forhold til det vi kanskje kunne forvente av en pent brukt spranghest på tolv år.
Brikkene faller på plass
2017, nytt år og nye muligheter, og akkurat som i 2016 var Bagatell litt av og på. Nå måtte vi grave dypt og finne ut av hva det kunne være. Litt småvondter hist og her og en hest som ville med hodet, men av og til ikke helt med kroppen.
Vi bestemte oss for å gå grundig til verks. Både veterinær, hovslager og equiterapeut fikk uttale seg og ikke minst gjorde Katja en meget god jobb uten at vi egentlig fant helt ut av det.
Men så… litt utover våren begynte Katja å få en anelse. Hun syntes å finne et slags mønster i Baggis’ oppførsel ved ulik bruk av tøylene. Vi eksperimenterte videre masse med ulike hodelag, med og uten bitt, ørten forskjelllige bitt, høye og lave neseremmer, og mønsteret ble da tydeligere?
Etter mange økter med ulike varianter av «hodebekledning» mente Katja at det måtte være ett eller annet i munnen. Hun kjente det på hesten når hun red og vi i ‘støtteapparatet’ syntes også vi kunne se det samme fra sidelinjen. Vi ringte den lokale ‘hestetannlegen’ slik at vi fikk eliminert eventuelle problemer med tennene. Han brukte god tid og fant vel strengt tatt ingen ting som skulle tilsi hestens reaksjoner, men fikset på det lille han fant.
Så bar det videre med nye eksperimenter, var det blitt noen bedring?
Nja…. nei, egentlig ikke. Katja fikk mer eller mindre de samme reaksjonene fra hesten etter tannbehandlingen som før, men hun var fortsatt fast bestemt på at det måtte være ett eller annet i munnen. Det var bare å booke time hos Per M på Sørum for en full gjennomgang av hestekjeften. Han fikk ‘streng’ beskjed om at hver millimeter skulle sjekkes og han utførte til punkt og prikke. ….og FANT!
Mellom hestens tenner i underkjeven fant han to hevelser. Han mente at disse ville bli ømme av bittbruk, men kunne ikke si noe om hvorvidt disse hevelsene var medfødt eller hadde utviklet seg over tid. Uansett mente han at disse hevelsene ville bli påvirket av bittbruken og at ømheten gradvis ville øke. Etterhvert ville hesten forsøke løse problemet på sin måte ved å avlaste. Avlasting betyr feilbelastning av andre deler av hesten og feilbelastning betyr på litt sikt problemer. Som for eksempel vondt i ryggen, litt øm i kodene ved oppbøyning, litt skjev i longeringen, og så videre.
Hadde hestens løsninger blitt våre problem?
Ja, det var flere ting som kunne tyde på det. Baggis hadde hos oss alltid fungert aller best etter en … tja… skal vi kalle det en hvileperiode. Som for eksempel etter Katjas avbrudd ifm. arbeidsulykken på skolen. Da ble hun jo ridd mye mindre enn vanlig – les: mye mindre bruk av bitt – og fungerte som ei kule etterpå. …helt til det begynte å gjøre for vondt i munnen igjen.
Vi vet også fra forrige eier i Sverige at noe tilsvarende hadde skjedd i Sverige. Bagatell hadde vist tegn på ubehag der også, uten at veterinæren egentlig hadde funnet noe spesielt. Litt smågrums i bakknærne kanskje og en behandlig for det, deretter hvile og så opptrening pent og rolig igjen. Kunne det ha vært smerte i munnen da også? En smerte som avtok under rekonvalesensen og som gjorde at hesten fungerte igjen seinere? Slett ikke umulig!
Brikkene falt på plass for oss den dagen. Selv om man ikke med absolutt sikkerhet kan si at alt kom av vondt i munnen er det mange ting som kan tyde på det.
Hvordan løse det egentlige problemet?
Så det store spørsmålet. Hvordan går man videre herfra?
Jo, vi satt oss ned og gjennomgikk mulighetene og konkluderte med følgende:
- Ri bittløst (hackamore) så mye som mulig (bakkearbeid, tur, osv)
- Bitt kun ved hopping
- Redusere antall sprangtreninger
- Gå MYE på tur
- Nytt hodelag, Micklem, for å få et mer stabilt bitt
Slik ble det. Vi byttet ut det gamle hodelaget med et splitter nytt Micklem (som Katja hadde siklet på i evigheter 😉 ) og brukte dette kun ved hopping. Ved (stort sett) all annen bruk vare det bittløst og hackamore som gjaldt og heldigvis funker det godt på Baggis. Det ble mye ut i skauen også, på fine turstier med plenty av variasjon av både underlag og helling; mye klatring ble det. Så reduserte vi antall sprangtreninger til èn til to ganger i måneden litt avhengig av stevner og sånt.
Den nye hesten
Resultatet lot ikke vente på seg. Vi fikk en helt ny hest!
Bank i bordet! Etter denne endringen av Baggis’ hverdagsrutiner har vi til nå ikke hatt noen problemer med småvondter hist og her som kan komme av feilbelastning. Joda, vi har brukt equiterapeut ved et par, tre anledninger og hun har alltid funnet noe småtterier, men dette er ting som med høy sannsynlighet kommer av andre ting enn feilbelastninger over tid.
Ved forrige salsjekk fikk vi mistanken vår om at hun hadde musklet seg bekreftet og hester med vondter bygger ikke muskler slik Baggis hadde gjort. Musklene hennes er også mer smidige enn de har vært tidligere. Det er god ‘bounce» i dem og hun beviser sin form ved å … funke!
Ja, ja, hun er av og til lett i rumpa og hissig i hodet, men med far Quite Easy og farfar Quidam de Revel er det kanskje ikke så rart!
De gode resultatene på stevneplassen har heller ikke latt vente på seg. For etter at vi endret de daglige rutinene har hun ikke dratt med seg en eneste bom og gått feilfritt i 110cm, 120cm og 130cm. Kretsmestere ble de også!
Konklusjonen
Så hva blir konklusjonen?
Jo, det er så viktig å se HELE HESTEN!
For det er alt for lett å se seg blind på de synlige problemene. For ofte stammer det egentlige problemet fra et annet sted og hesten forsøker å løse dette selv med avlastning slik at det på litt sikt oppstår belastningsskader andre steder.
Vårt synlige problem er hestens løsning på sitt eget (usynlige) problem!
