…å skrive om det siste stevnet! Men det er vel fortsatt ikke for seint 😉
For helgen 11.-12. februar var det klart for nok et stevne på hjemmebane og lørdag er som kjent oftest ponnidag. Derfor var det aller meste klart allerede fredag kveld.
I utgangspunktet var planen at Katja skulle starte LB og LA. Vi er jo tross alt bare i oppkjøringsfasen. Men Katja ønsket å heve lista, eller skulle vi heller si bommene, og gå for LA og MB. Argumentet hennes var å få mer erfaring på MB-høyden før OBAS-cupen starter i slutten av mai.
Hun hadde et godt poeng, og siden Solo også har funket bra i det siste, ble vi, etter en kort diskusjon i heimen, enige om LA og MB. Katja var fornøyd!
En annen fordel er at starten går litt seinere på dagen noe som betyr noen ekstra minutter på øyet! 😉
I god tid før start var vi på plass på Mossemarka, vi tok Solo inn og sjekket stevnestatus. Ikke lenger enn LC, nei. Da hadde vi god tid.
Mens Katja og Frida (en hestevenninne) ordnet med Solo, gikk jeg innom sekretariatet og sjekket inn. …og fikk meg en kopp kaffe, for det må til.
Tiden gikk og etterhvert var både ponni og rytter ganske så klare for oppvarming. Stian var også på plass og løp som ei hugger’n høne fram og tilbake mellom oppvarminga og banen for å veilede rytterne sine.
Med Katja og Solo på plass tok Stian tak i detaljene på oppvarmingsbanen og alt så veldig bra ut, og mens trener og ekvipasje la i vei til banen, jogget ponnipappa’n opp til dommerboden og fikk videokameraet i skytestilling.
Det var ikke mer en på håret. Jeg hadde knapt fått igjen pusten og Katja hadde allerede hilset dommeren og fått klarsignal. Jeg trykket hurtig på Rec og så var vi i gang.
…og så vidt jeg kunne se gikk dette som smurt. Grunngalloppen så fin ut og rytmen var der. Ingen problemer så langt. Hindrene ble passert ett etter ett og snart var omhoppingen igang. Raskere nå og en og annen frekk sving. Fortsatt full kontroll, siste hinder, ja! …sluttspurt og, derrr! I mål, på beste tid til nå!
Katja var fornøyd, Stian var fornøyd og jeg fornøyd, og det skulle vise seg å holde til en flott andreplass til slutt. Bare slått av klubbvenninnen Birgitte som på tross av et par, tre, fire touch’er klarte å unngå riv og klokke inn på en ørlite grann bedre tid. Flinke jenter!
Så ble banen bygget om til MB og mens Katja gikk banen og telte meter, beregnet steglengder og planla rideveier, ruslet jeg rundt med Solo i finværet. Deilig i sola på tross av mangfoldige blå i skyggen.
Så var vi klare igjen, denne gangen for MB og hinderbommer på 110cm. Samme forberedelse som sist
Diabetes mellituspatient with ED may be stratified as: sildenafil side effects.
. Stian tok kontroll på oppvarmingen og nok en gang så det bra ut.
Ny joggetur opp til dommerboden mens Stian gav Katja en liten pep-talk på sidelinja før start, og så var vi igang igjen.
Nok en gang virket det som ekvipasjen hadde god kontroll. De var i flytsonen, hadde fin rytme og et fornuftig tempo. Dette gikk bra! Siste hinder i grunnomgangen nærmet seg. Ikke noe tull nå… Neida, god klaring og full kontroll.
Omhoppingen var igang og tempoet økte. Ikke noe skrubb her i gården, nei. Første hinder, god treff, dunk, en ørliten touch med forbeina… Nei! Bommen bestemte seg for å falle, men fokus fremover nå Katja. Kan bli en bra runde likevel!
…og Katja holdt hodet kaldt, hun. Resten av runden gikk uten problemer. De traff bra på hinderne, kom seg fint over og det ble med det ene fillerivet.
Uflaks, sa Stian. Den bommen kunne like gjerne ha blitt liggende.
Uansett en fin runde og Katja var fornøyd. Hun hadde fått en ny god erfaring på MB og ytterligere selvtillit for sesongen fremover.
…og da vi kom hjem endret vi startene i neste stevne fra LA og LA+5 til LA+5 og MB. Ikke noe tvil om at Katja vil! 🙂
