Finalen!

Det var ikke fritt for at det kriblet litt både i mage og andre deler av kroppen på lørdag. Da var det nemlig klart for finalen i Mossecupen 2012 og med vår ekvipasje definitivt innblandet i tetsjiktet. For etter de to innledene rundene lå nemlig Katja og Solo på en flott andre plass totalt etter andre plass i hver av de to rundene. (Ble mye to-tall her…)

De to første rundene ble begge vunnet av klubbvenninnen Birgitte som dermed hadde føringen og lå på første plass, seks poeng foran Katja før finalen. Definitivt et scenario som kunne fremkalle en viss form for nervøsitet.

Katja og jeg hadde foredraget med mentaltreneren Rasmus Bagger ganske langt fram i hjernebarken, og nå bestemte vi oss for å benytte oss av tipsene Rasmus ga oss på ryttersamlingen tidlig i januar.

Det vi ikke kan gjøre noe med lar vi være å bry oss om!

Det er mye som kan gå galt og mye som kan skyldes på dersom ting ikke fungerer som ønskelig, men det man ikke kan gjøre noe med, må man bare la ligge. Underlaget, banen, været, konkurrentene, oppvarmingsforhold, dommere, ja, vi kan gjøre lista lang, men felles for det jeg ramser opp er at det er ikke noe vi kan gjøre noe med. Underlaget er som det er, banen blir bygget som den blir bygget, været blir som det blir, konkurrentene er som de er, oppvarmingen er som den er og det samme er dommerne. La det være og konsentrer deg om det du faktisk kan gjøre noe med…. Deg selv!

Ha en plan! Ha utstyret i orden! Still forberedt! Ha et mål! Ha fokus! Gjør ditt aller beste! …og ha det gøy!

…og slik ble det…

Vi hadde planen klar, den gikk ut på å ri fort og feilfritt, og ble det en feilfri runde ville det også bli en veldig bra plassering totalt i cupen.

Utstyret var i  orden. Alt var klart og alt var velprøvd. Ikke noe nytt utstyr i finalen.

Vi stilte forberedt; gode treningsøkter i forkant, fin oppvarming, banen og rideveiene memorert, jo, det meste skulle være klart
.

Målet var der, det var kort og godt å ri for å vinne.

Fokuset var der, veivalgene gjort, akkurat passe med sommerfugler i magen, som et helt vanlig stevne … selv om det var noe ekstra på gang.

Alt lå til rette for at ekvipasjen skulle vise seg fra sin aller beste side…

…og å ri sprangridning er alltid gøy!

Katja hadde et tidlig startnummer og kunne ikke legge opp taktikken etter andres resultat. Her var hun nødt til å gjøre hele jobben selv og stole på at alle forberedelser og fokus på arbeidsoppgavene kunne ta henne til et godt resultat.

Før Katja og Solo gikk inn på banen tok vi fram fokuskortet og gikk gjennom hva hun skulle tenke på før hun satt igang:

• Jeg elsker å vise fram hvor god jeg er!
• Jeg kan ri pent!
• Jeg kan ri fort!
• La bommene bli liggende!

Porten ble åpnet og Katja red inn på banen mens jeg løp inn og opp ved siden av dommertårnet for å ha full oversikt over hendelsene. Vel oppe fikk jeg igang videokameraet og var klar til å filme. Det gikk ikke lang tid før Katja fikk klarsignalet og etter å ha hilst på dommer og publikum, ga Katja galloppsjenkel og Solo satt igang.

Det var nå det gjaldt. Solo fikk opp farten og sammen fant de en fin rytme før de styrte inn mot første hinder. Joda, dette så bra ut og det ene hinderet etter det andre ble forsert med glans

. Det så ut som om Solo var ridbar og at Katja hadde god kontroll og rytme. De traff godt på stegene også og galloppbyttene satt. Dette måtte da bli en feilfri runde?!

Joda, det ble det. En overbevisende omgang hvor det hvertfall for meg så ut som om Katja og Solo hadde full kontroll, og de var videre til omhoppingen. Det var bare å vente å se hvilke andre ekvipasjer som også kom seg videre.

…og da skjedde det…

Katjas argeste konkurrent i sammendraget fikk dessverre et riv, hun kom ikke til omhopping, Det økte Katjas sjanser til å dra i land seieren totalt, men samtidig betød det også ytterligere press. Ble det feilfritt i omhoppingen ville det høyst sannsynlig være nok til å vinne cupen totalt, men ble det et eneste ørlite riv, var veien kort ned til andreplassen. Definitivt en situasjon som kunne sette nervene på høykant for noen og enhver.

Da var det godt å kunne ta fram tipsene til Rasmus igjen!

• Nerver, JA TAKK! Jo flere jo bedre. Det gir meg ENERGI som jeg kan bruke i min VINNERLEIR!
• Pust! Helt ned i magen! Det gir meg OVERSKUDD og OVERBLIKK!
• Søk den følelsen du HELLER VIL HA!

…og tenk på hva som står på fokuskortet…

• Jeg elsker å vise fram hvor god jeg er!
• Jeg kan ri pent!
• Jeg kan ri fort!
• La bommene bli liggende!

Katja hadde memorert omhoppingsbanen og var klar. Nok en gang hadde hun en tidlig start og nok en gang befant jeg meg løpende i retning av dommertårnet da Katja og Solo skrittet inn på banen og stilte seg i hjørnet og gikk gjennom banen i hodet en siste gang før start.

Med kameraet i skytestilling hørte jeg hornet som signaliserte start, Katja hislte dommerne nok en gang og så var det point of no return. De var i gang.

..og dette så da bra ut!?! Flott rytme, god fart, fin balanse og fullt fokus gjorde sitt til at stegene traff, Solo hoppet høyt over hinderne og det så ut som om hun koste seg. Galloppen satt også og ikke en meter verken i feil eller kryssgallopp. Dette kombinert med akkurat passe frekke svinger og et smart veivalg skulle vise seg å holde langt. For da Katja landet etter siste hinder og styrtet fram mot målstreken visste jeg – og jeg tror Katja visste det også – at dette var en veldig bra runde som ville bli vanskelig å slå. For feilfritt ble det og tiden måtte da være god. Det hadde gått fort.

Jeg løp ned igjen og fant Katja med et kjempesmil om munnen utenfor ridehuset. Det var overstått. Hun hadde fått vist fram det hun synes er aller mest morsomt i hele verden, hun hadde ridd fort, hun hadde ridd pent og alle bommene hadde blitt liggende!

Og jaggumeg holdt det helt inn. Da alle ekvipasjene hadde vært gjennom omhoppingen var det Katja og Solos navn som stod aller øverst på resultatlista. Det ble seier i finalen og det holdt til seier totalt i Mossecupen også!

For en lørdag!