Forrige helg startet Katja og Fia Norsk Varmblods Breeders Open i Arendal. En prestasjon i seg selv og helt klart en stor milepæl både i Katjas hesteliv og i Fias … tja … skal vi kalle det sportslige karriere…?
For reisen startet for lenge siden. Ja, vi må faktisk helt tilbake til våren 2014. Da tok vi avgjørelsen om å pensjonere Solo Diamond fra sin sportskarriere. Men hva skulle Solo gjøre? Det var ikke snakk om å selge henne og litt etter litt kom tanken på inseminering. Med en STOR hingst slik at et eventuelt avkom også hadde mulighet for å vokse seg til en hest
.
I juli 2014 kjørte vi henne til Ekra Gård hvor hun ble inseminert med Captain Hook og litt senere ble hun konstaterer drektig. Reisen hadde begynt!
Så snart drektigheten var konstatert, fraktet vi Solo til Meltvedt New Forest Stutteri i Skien hvor hun nå skulle stå. For hos Vetle på Meltvedt spilte nemlig en ponni fra eller til ingen rolle. …og på Meltvedt kan de hest, så Solo var i de beste hender.
Høsten ble til vinter og vinter ble til vår og Solo hadde fine dager på løsdrift i flokk på Meltvedt. Det begynte å nærme seg termin og den 22. juni fødte Solo et aldeles nydelig lite hoppeføll som fikk navnet Sparkling Diamond, eller Fia sånn til daglig.
Det tok ikke lang tid før både Katja og resten av den hesteinteresserte delen av familien kom på besøk og med campingvogna på plass var Katja der i hele den første uka.
Det ble hyppige besøk til Meltvedt den høsten. Solo og Fia sto sammen med en annen hoppe og hennes føll Julie, og stortrivdes i grønt og småkupert terreng hele høsten. Fia og Julie ble gode kompiser og Solo taklet mammarollen perfekt
questionnaire (i.e. total score 20 or less, a subjective viagra – anxiety.
.
Så nærmet det seg vinter og rett over nyttår var både Katja og undertegnede noen dager på Meltvedt og «trente» med Fia. Hun sto inne og vi jobbet med «håndtering» som blant annet betød løfting av bein. Noe som det definitivt er enklere å jobbe med med et føll enn en stor hest på flere hundre kilo.
Fia og Solo hadde et fint år på utegangen på Meltvedt, men etterhvert som Fia vokste begynte hun faktisk å bli litt i største laget for Meltvedts ponnifasiliteter. Så en vakker dag i romjulen 2016 flyttet Fia fra Meltvedt til Stall Buer i Halden. På bilen hadde vi med oss Bagatell som selskapshest og turen gikk helt smertefritt.
På Stall Buer fikk Fia for første gang sin egen boks, men det ble mye tid i flokk ute med andre unghester også. Da sommeren kom flyttet hun ut på hoppebeite hos Tobajo-Tormod og hadde det egentlig ganske så fint i den store flokken.
Utpå høstparten 2017 var Fia klar for nye utfordringer. Med god hjelp fra Merethe B tok det ikke lang tid før Katja kunne legge salen på og etterhvert også sitte opp. En ny milepæl og nok en gang oppførte Fia seg eksemplarisk.
I romjulen hentet vi Fia hjem i noen dager for å trene enda litt mer. Hun fikk jobbe litt i begge ridehusene på Noreødegården og ikke minst i vaskespiltet. Det siste syntes Fia var aldeles unødvendig. Vasking? … Nei, det trenger vi ikke. Men jo… Det måtte til og litt etter litt gikk det bedre. De første gangene var nok de tobeinte minst like bløte som hesten, men som sagt gikk det etterhvert bedre.
Nå gjør vi et lite hopp fram til juli 2018. Da flyttet vi nemlig hele kostebinderiet vårt til Stall Jegersberg på Jeløy i Moss.
Nå var Fia godt i siget og Katja trente henne fornuftig. Mye fri såklart, men også gode økter med jobbing. Etter å ha oppdaget Equiband™ i forbindelse med opptreningen av Pop-Corn ble dette verktøyet flittig brukt også på Fia ved trening både fra bakken og under rytter. Ingen tvil om at det funker og bygger de riktige musklene og forbedrer hestens biomekanikk!
Det er jo sprang som står Katjas hjerte nærmest så etterhvert som Fia utviklet seg begynte tiden å bli moden for å introdusere hopping i arbeidet. En helg i september fikk Fia prøve seg på løshopping for første gang.
Det gikk faktisk ganske bra. Etter noen innledende justeringer hadde hun funnet ut av det og spratt over hindrene med bra taksering og grei teknikk. Bedre bakbeinsteknikk enn frambeinsteknikk, med den kan man trene opp.
I løpet av høsten begynte Katja og Fia å trene for svenske Lasse Berglund, og han har god peiling på hest og ikke minst unghest, ansvarlig for nettopp disse i det svenske rytterforbundet.
Dessverre mistet vi litt kontinuitet på seinhøsten og på ettervinteren. Det ble mistenkt et kverketilfelle på stallen og dermed ble stallen stengt i en drøy måned. Heldigvis viste det seg å være falsk alarm, men stallen var stengt uansett og ingen hester kom verken inn eller ut.
Etter NHF i februar valgte vi å stenge stallen nok en gang som et preventivt smittevernstiltak da det på NHS ble konstatert EHV-virus. Samtidig ble stevneaktiviteten rundt omkring også betydelig redusert på grunn av ulike smittevernstiltak, men vi kunne jo fortsatt trene hjemme!
…og så kom den store dagen…
Katja og Fia var klare for å starte!
For den 14. april var alt klart for utvidet klubbstevne på hjemmebanen på Jegers og vår ekvipasje skulle starte 70 og 80cm clear round! Vi lar videoen nedenfor beskrive hvordan det gikk.
Den gode opplevelsen fra dette første stevnet og tilbakemeldinger fra Lasse ga oss tro på at det med riktige forberedelser kunne være mulig å kvalifisere til Norsk Varmblods Breeders Open i august. Kort forklart to feilfrie starter i 1m og det ble målet.
Så utover vårparten laget vi en fornuftig kombinasjon av trening, starter og – ikke minst – fri, for om mulig klare å kvalifisere til Breeders.
…og så vet vi jo at det eneste som er sikkert med hest er at ingenting er sikkert. Med unghest i tillegg er det enda mer som må tenkes på, men det gikk den rette veien.
Sakte men sikkert bygget vi både trenings- og stevneerfaring og det var ikke vanskelig å se at Fia hele tiden utviklet seg.
Etter stevnet i Fredrikstad i mai var det formelle i boks. Resultatlista i Horsepro viste to feilfrie runder i meter’n og ekvipasjen var kvalifisert til Breeders!
Men som sagt finnes det ingen garantier. I juni merket Katja at noe ikke var helt på stell. Derfor tok vi en tur til Per Martens for en aldri så liten sjekk. Han fant fort ut hva som var problemet og gjorde sitt for å utbedre det. Det betød også en liten pause for Fia. En pause vi også hadde lagt opp til, men som nå ble litt lenger enn Plan A.
Men en liten pause for en fireåring er sjelden feil og vi var helt klare på at hvis pausen ville vare så lenge at det ville være dumt å starte Breeders, fikk heller Breeders vike. Det viktigste var at Fia var klar, at vi ikke forserte noen ting og satt hestevelferden før alt annet.
Etter en ny sjekk hos Per fikk vi klarsignalet og vi begynte jobbingen inn mot Breeders. Det burde være god tid og med et fornuftig opplegg skulle Fia være klar.
Det ble jobbing fra bakken, tur i skog og mark, riding på bane og et par sprangtreninger. Ja, og ikke minst restitusjon og fri!
Så begynte det å nærme seg. Kalenderen viste august, men selv om været ikke var enig i det, var ekvipasjen klare for siste finpuss. Den 11. august var det D-stevne på Fredriksborg og siste mulighet for stevnetrening før Breeders. Vi valgte å starte bare i metersklassen og snart var ekvipasjen klare i møkkaværet.
Det ble en flott generalprøve og ekvipasjen gikk nok en feilfri runde i meter’n! Vi var klare!
…og på onsdag i forrige uke pakket vi sakene og satt kursen sydover mot det blide Sørland og Arendal og Grimstad Rideklubbs flotte anlegg som skulle være vårt hovedkvarter de nærmeste dagene.
Hvordan det gikk der har jeg ikke tenkt å skrive om her for det er ganske godt dokumentert i flere andre bloggposter her på Equus AERIALIS.
Men …. For en reise det har vært. En mengde hverdager fylt av små detaljer, små detaljer som etterhvert har blitt satt sammen til større biter. Stadig med et lite glimt framover mot målet, Breeders Open. Det har langt fra vært en selvfølge å nå dit, kanskje mer som en bonus basert på jobben vi har gjort i hverdagen.
For bare å kvalifisere til og delta på Breeders Open er en aldri så liten bragt i seg selv. For i tillegg til Fia var det ‘bare’ femten andre ekvipasjer med. Vår lille Fia, med ponnimamma, oppvokst som ‘villhest’ på utgang på Meltvedt, utviklet på hjemmebane av Katja (og støtteapparatet), blandingshesten som spiser kirsebær med de store.
Det synes jeg faktisk det står respekt av!
Nå er Hallmesterskapet i oktober neste milepæl … og der satser vi på at alle bommene blir liggende!
