Årsaken…?

Etter et lengre avbrekk har vi etter veterinærgjennomgangen av Solo i juni startet opptreningen igjen. De første fjorten dagene bestod opptreningen av skritting på tur rundt omkring på stiene ved ridesenteret. Den tredje uka øket vi bokstavlig talt tempoet og startet å trave. Den første dagen to volter, den andre fire, den tredje fem og så videre helt til vi den siste dagen var oppe i fjorten volter; sju på venstre hånd og sju på høyre.

Den fjerde uka var det over i gallopp og vi var ganske spente. Det var spesielt i galloppen at ting ikke hadde funket tidligere. Men nå så det bedre ut. De første fatningene satt ikke helt, og Solo småbukket et par, tre ganger, men så gikk det greit. Det var fin progresjon utover i uka og etterhvert som antall galloppvolter økte ble de bedre og bedre. Bukkingen var borte og både for Katja på hesteryggen og oss langs vantet syntes å merke at Solo var bedre enn på lenge. Dette så bra ut! så bra at vi kontaktet Tony for et par sprangtreninger i løpet av de siste ukene i juli.

Men så skjedde det noe. Dagen etter en litt løssluppen (?) økt på tur virket Solo trykkete i galloppen. Hun ville liksom ikke fram selv om Katja presset litt på. Merkelig? Vi valgte å putte litt is i magan og satset på at hun kanskje bare var litt støl etter gårsdagens galloppering i terrenget og lot henne få en dag eller to til på seg.

Men neida. Det ble snarere værre og snart var bukkingen tilbake også. Hva hadde skjedd? Fra å virke veldig fin under opptreningen var det nå ganske så tydelig at ett eller annet ikke var på stell.

Vi la sprangtimene med Tony på is og kontaktet Per Martens igjen og fortalte hva som hadde skjedd. Da det viste seg at han skulle til Drøbak Ridesenter den 26. juli tok det ikke lang tid å bestemme seg for å booke en time hos han.

Derfor befant vi oss – på sommerens varmeste dag – nettopp på Drøbak Ridesenter hvor Per tok for seg Solo igjen. Noe det første han sa var at han syntes Solo så mye bedre ut i kroppen. Han gjentok dette når vi longsjerte henne. Myk og smidig var hun og hadde bakbeina godt med seg både i trav og gallopp. Så byttet vi hånd og det samme gjentok seg. Ingen teng til trøbbel verken i trav eller gallopp.

Så var det tid for bøyeprøver. Per bøyde opp rund baut, Katja løp seg svett med Solo fram og tilbake i sommervarmen og Solo gikk som ei kule. Per så  ingen tegn til problemer i det hele tatt.

Deretter bar det inn i spiltet for nærmere undersøkelse. Kort fortalt endte denne opp med at han fant bare et par små låsninger, som han fikset der og da. Ellers ingen tegn til hvorfor Solo skulle oppføre seg som hun hadde gjort de siste dagene.

Det vil si, helt til han tok en kikk på tennene, hvor han ikke var helt fornøyd. Han mente at de var for skarpe og kanskje det var her årsaken til problemene lå? Han kunne hvertfall ikke finne noen andre årsaker etter at vi i fellesskap hadde eliminert at det kunne være salen. Derfor anbefalte han oss å forsøke å ri med hack for å se om Solos oppførsel da ville endre seg og jobbe videre ut fra det.

Da kan du  jo prøve å gjette hva vi gjorde i går? Ja, helt riktig. Vi fant fram et hodelag med hack og salte opp. Økten startet med oppvarming på tur. Solo skrittet villig fram og nok en gang observerte jeg at hun tråkket godt over; aktive bakbein godt innunder seg. Etter hvert ga Katja Solo friheten til å gjøre hva hun ville og det tok ikke lang tid før hun gallopperte i vilden sky, med ørene fremover, våken og alert. Dette så jo lovende ut. Hva ville skje når Katja begynte å jobbe henne?

Etter noen runder i skauen satt vi kursen for ridehuset. Jeg vet ikke hvordan det var med Katja, men jeg kjente hvertfall at spenningen steg. Først trav på sporet. Det så bra ut. Solo gikk mer eller mindre rett i form, med luftige steg og med bakbeina fortsatt godt innunder seg. Så bestemte Katja seg for å fatte gallopp og Solo gjorde et par små bukk og gikk deretter fint. Èn volte, to volter, tre volter… Etter de to, tre første småbukkene var det  ingen tegn til flere og Solo gikk fint og kontrollert. Etter åtte, ti volter byttet Katja hånd og Solo byttet også gallopp. Voltene på motsatt hånd gikk også fint, uten at jeg kunne se noen som helst tegn til trøbbel!

Dette så veldig lovende ut!

…og økten fortsatte like fint. Katja gallopperte volter på begge hender uten at Solo protesterte, ja, til og med gallopp byttet hun! Etterhvert som økten skred fram ble gliset til Katja bredere og bredere og det var ingen tvil om at hun var veldig fornøyd. Det var hun ikke alene om og etter endt økt var det definitivt TOMMEL OPP!

Vi skal ikke selge skinnet før bjørnen er skutt, men fra den ene dagen ikke å funke i det hele tatt til dagen etter – bare ved å bytte fra trinsebitt til hack – var Solo tilbake til sitt gamle jeg igjen!

Nå tar vi det derfra, krysser fingre og satser på Lag-NM i helgen 17.-19. august!

Oppdatert 28.07.12.
I dag byttet vi mellom gummibitt og hack, og det var som å slå av og på en bryter.

Med bittet var det bukking, tull og tøys, mens med hack’en gikk det meste helt fint.

Vi gjorde flere bytter for å se at det ikke var noen tilfeldighet. Det var det ikke
. Bitt ble tull mens hack ble gull

.

Da er det bare å få booket en time hos tannlegen!