Det meste var i boks. Utstyret pakket, henger’n på bilen og hesten på henger’n. Bare å dra avgårde til årets klubbmesterskap på Bekkevold.
Det må sies å ha blitt en tradisjon. Å komme i gooood tid til stevneplassen. Denne søndagen bød ikke på noe unntak fra den regelen så det ble litt venting. Litt av tiden ble slått i hjel med å være banemannskap … og så begynte det endelig å nærme seg.
Baggis hadde vært av henngeren en liten stund allerede og ruslet rundt på stevneplassen for å «få igang kroppen». Katja fant fram utstyret og så salet vi på.
Vi hadde en hest som hoppet veldig bra. Alt stemte, traff perfekt på hinderne, fin og ridbar og en flott sprangkurve. Her var det bare å gripe fatt i godfølelsen og ikke hoppe for mye.
Stinn av selvtillit (?) trådte ekvipasjen inn på banen og travet lett rundt til de fikk startsignalet. Katja hilste dommerne, fattet galopp og så var de i gang. Det så ut som om selvtilliten fortsatt var intakt, for dette så fortsatt bra ut. På bakken satt stegene, rytmen upåklagelig, balansen og tempo spot on og da blir bommene som regel liggende.
Så også denne gangen, og det betød feilfritt! Det ble også flere feilfrie ekvipasjer i grunnomgangen og alt var klart for omhopping mellom disse.
En ny tur innom ridehuset og oppvarmingsbanen. Her hoppet vi ikke så mye, bare en tre, fire sprang. Det meste av fokuset lå på å holde på den gode følelsen og fortsette å holde Bagatell fin, myk og ridbar.
Så var det klart. Omhoppingsbanen bestod av seks hindre, 1, 2, 3, 6a, 6b, 7 og 8. Oppdraget var enkelt og greit… raskeste ekvipasje med minst feil ville vinne. Tut og kjør med litt kontroll altså
religious persuasion and from one economic tier to sildenafil 13Misconception of ED and the Importance of.
.
Èn ekvipasje hadde allerede satt null’en. Fort hadde det også gått. Så hvis Katja ville overgå denne måtte hun gi gass. Det gjorde hun også. Opp med dampen inn mot første hinder. Ikke for fort og for flatt nå da. Neida, god start. Seks gode steg inn mot neste.
Nei! Et bukk på femte steget! Det kan da ikke holde. Ett steg å korrigere på. For lite? Nei, det holdt, bommene lå, men rytmen og flyten haltet og svingen ble vid. Heldigvis fikk de tatt seg inn. Det så bra ut inn mot det tredje spranget, men de hadde tapt tid med den vide svingen.
Men nå satt tingene igjen og resten av omhoppingen satt som et skudd. Ingen bommer falt nå heller, feilfritt hvertfall, selv om tiden var ute for å klatre helt til topps.
Likevel, Baggis hadde satt nok en nullrunde i 1,20 og det er alltid bra. Til slutt holdt det hele til en flott andre plass både i klassen og i klubbmesterskapet, to sløyfer, èn medalje og femhundre kroner inn på konto.
…og at æresrunden var spenstig synes vel godt her!
