Hesteglis!Det er ikke til å stikke under en stol. Jeg kan ikke skryte på meg noen eksperttilværelse som hestekjenner, selv om jeg etter noen tid i ‘bransjen’ tross alt har lært ett og annet. Men det har ikke alltid vært slik

citrate,being asked by their doctors about sexual functioning. cialis online.

. Neida. For noen år siden visste jeg svært lite om hest. Det begrenset seg stort sett til at en hest var et digert, farlig dyr med ett bein i hvert hjørne og med en tendens til å komme altfor nærme. I de få tilfellene jeg lot et slikt firbeint monstrum komme innenfor den private sfæren, ble den som oftest hilst på med et temmelig usikkert …eh… snille hesten…. og hvis jeg virkelig tok mot til meg, kunne det kanskje hende at jeg strakk ut hånden og klappet den forsiktig på nesa… eh.. mulen.

Den første ponnien i det Nybø Arnesenske hjem ble anskaffet i en tidlig høstdag i 2006. Da hadde Katja vært ivrig elev på opptil flere rideskoler og hun hadde hatt Gro, en liten shettis, på fôr i halvannet år. Jeg hadde etterhvert funnet ut at disse dyrene kanskje ikke var så farlige som jeg hadde trodd likevel, og den lille shettisen var jo nettopp det…. liten…. og sta.

For å gjøre en ganske lang historie litt kortere, har familien vært gjennom ikke mindre enn fem ponnier siden starten i 2006. For et drøyt år siden var vi faktisk de stolte …. og slitne … innehavere av ikke mindre enn FIRE eksemplarer! Etterhvert har vi redusert antallet til overkommelige èn, og med denne ene – Tanja – har vi fått smake litt på stevnelivet, og fra vår første, smått kaotiske debut, begynner nå tingene å gli ganske greit. Stort sett klarer vi å få med oss alt vi trenger. Ja, bortsett fra den gangen i Son da, hvor vi glemte gjorden. Heldigvis fikset det seg!

Ferskeste deltakelse var på D-stevnet på Mossemarka en passelig kald januarlørdag her for litt siden. Alt var klappet og klart, og til og med en dagboks ventet på oss. Med kone ansvarlig for premiene på hjemmebanen har jeg som ponnipappa fått ansvaret for barn og hest. Ja, og ikke å forglemme transport, bæring av utstyr, påsaling, hestepassing, møkking, og en rekke andre oppgaver!

…og i min rolle som hestepasser har jeg lagt merke til en liten ting der jeg går i ring sammen med andre mammaer og pappaer med samme oppgave som meg mens de unge håpefulle går banen og sånn. Vi går i en slags ring, runde etter runde etter runde. Alle med et godt tak i tøylene med høyrehånda og med ponnien diltende mer eller mindre kontrollert ved siden av, går vi der… etter hverandre, rundt og rundt og rundt.

For min egen del benytter jeg gjerne denne tiden til å la tankene få lange tøyler slik at de kan fly avgårde på egenhånd der jeg tusler rundt i min egen runde verden helt til jeg skvetter til av å oppdage at det på bakken noen meter foran meg ligger et dekken som er …akkurat likt mitt!

Hmmm… jeg får en litt ekkel følelse. Et kjapt, diskret blikk på skrå over skulderen og mistanken bekrefter seg. Det er mitt. Jeg har bare ikke lagt merke til at det sklei av i forrige runde… eller var det runden før? Uansett, med min flaks har det sikkert landet oppi en sølepytt også. Nei, det er jo vinter, kuldegrader og snø. Da er det ingen sølepytter, men bare vent. Da har det sikkert havnet oppå en haug ferske hestepærer.

Vel, ikke stort annet å gjøre enn å stoppe opp ved siden av dekkenet, innta en lett henslengt positur, sjekke en eller annen løs reim på hodelaget, for deretter så umerkelig som mulig å plukke det opp og få av skitten som høyst sannsynlig har festet seg på det. Deretter, med et visst rødskjær i mopsen, som ikke kommer av den friske januarlufta, gjelder det å få dekkenet på plass igjen uten at noen andre i rekken av skrittende leiere oppdager fadesen. Det går sjelden som planlagt.

Nåvel. Et dekken på bakken er tross alt ikke verdens undergang. Så med dekkenet på plass igjen er det bare å traske videre. Så vidt jeg har hørt er banen fortsatt åpen for ryttere uten hest; et merkelig uttrykk forresten. Katja holder sikkert på der inne ennå…. eller er på do, en tur i kiosken, prater med Mamsen, tygger på pisken eller ett eller annet.

Er vel ikke noe annet å gjøre enn å fortsette traskinga da, og tankene stikker avgårde igjen. Nå hadde det vært godt med en kaffe … eller en vaffel. Kanskje begge deler faktisk. Etter en hektisk morgenstund hvor frokosten dessverre ble nedprioritert, begynner magen nå høylytt å si ifra at det begynner å bli noen timer siden forrige påfyll. Synd jeg ikke ba Katja om å stikke innom kiosken og kjøpe noe fôr. Vel… da sparte jeg de penga. Har litt kaffe oppe i bilen også, men jeg kan jo ikke stikke opp dit nå. Da da er sikkert Katja ferdig med hva-det-nå-enn-er-hun-holder-på-med, og lurer på hvor i all verden det har blitt av hesten hennes.

Oooops! Der tråkket jeg nesten i en dampende pærehaug. Best å følge med litt.

Vi har gått ganske mange runder nå og alle i samme retning, eller på samme hånd heter det vel, og rundt og rundt går det. Så slår det meg…. Tenk om Tanja blir svimmel!

Nei, slapp av litt nå. Selvfølgelig blir hun ikke det. Det må da vel mere til enn trettisju runder i samme retning. Hmmm… såpass mange ja. Tenk om…. Nei, nei, nei, det er ikke mulig. Tankene har tydeligvis fått for altfor lange tøyler igjen.

Tankene strammes inn igjen og de er godt på vei i en helt annen retning da jeg plutselig skvetter til idet Tanja snubler og ta et par kjappe sidestepp og dulter til meg. Hva skjer? Tråkket hun feil? Nedi ei dump i bakken? Eller…. Nei…

Jeg forsøkte å huske tilbake til sist gang jeg stupte for mange kråker, og kom til at når jeg ble svimmel – og det blir jeg ganske fort – bærer denne tilstanden preg av en noe ustø gange fra min side. Grøss og gru! Hun kan da ikke….?

Jeg skottet forsiktig bort på ponnien som skrittet et par, tre meter foran meg i køen, men kunne ikke oppdage noe uvanlig med gangen dens. Heller ikke med ponnien foran der igjen. Et lite blikk til siden og jeg sjekket ut et par, tre ponnier til uten synlige problemer med å holde seg på beina.

Hvordan var Tanja? Var sidespranget et tegn på svimmelhet eller kun tilfeldig? Gikk hun stødig nå? Joda, det så sånn ut, men helt sikker kan man jo aldri være. Kanskje skulle jeg forsøke å bytte hånd, altså snu og gå den motsatte veien en stund? Da ville jeg virkelig bli kjerringa mot strømmen. Hvis de åtte, ti andre leieekvipasjene fortsatte å gå på venstre hånd ville jeg komme til å se mange leiere rett i øynene. Hva ville de tro? Gikk de også rundt og lurte på om hester blir svimle og dermed skjønne hvorfor jeg hadde snudd, eller var slike tanker totalt fremmede for andre en meg? Det tok ikke lang tid å konkludere med at jeg ganske sikkert tilhørte mindretallet og jeg fortsatte dermed ufortrødent i samme retning.

Jeg kikket nok en gang på Tanja og nynnet takten på skrittene hennes lavt for meg selv. Nei…. det lød taktfast og greit som vanlig, men for sikkerhets skyld slakket jeg litt på leietauet slik at jeg ikke i min villfarelse holdt henne oppreist med et stramt tau. Tanja gikk rolig videre uten engang å ense at leietauet nå var av typen slakk. Hun gikk helt for egen maskin uten antydning til nøling eller vingling på sin vei.

Vi fortsatte et par nye runder mens tankene mine fortsatte å svirre rundt. Plutselig ble jeg revet ut av tankerekka ved at Tanja nappet meg hardt i jakka. Hva skjedde!? Hadde Tanja fått nok av rundene? Var hun på besvimelsens rand? Var Tanja i ferd med å gå i bakken og grep hun fatt i meg for å holde seg på beina?

Neida. Hun hadde fått ferten av hestegodisen jeg hadde i lomma, og mens jeg hadde gått meg vill i mitt eget tankespinn, hadde hun bare forsøkt å forsyne seg selv. For fra meg var det jo ingen respons.

Samtidig kom Katja tilbake. Hun holdt på å le seg ihjel av ansiktet mitt som definitivt bar preg av at jeg bokstavlig talt brått hadde blitt revet tilbake til virkeligheten. «Hva skjedde med deg ‘a Pappa?» spurte hun. «Det ser ut som om du nettopp har ramlet ned fra månen?»

Jeg svarte ikke på det, men parerte glatt med «Har du fått gått banen?»

 

Del gjerne!

ta kontakt

Legg inn navn, e-postadresse og din henvendelse. Vi kommer tilbake til deg så snart vi kan!

Personvern

Equus AERIALIS benytter seg av informasjonskapsler (cookies).
For å lese mer om bruken av disse samt hvordan fjerne eller blokkere, les vår policy ang. informasjonskapsler.

Vi jobber med å oppdatere vår side om personvern slik at alt er i henhold til det nye datadirektivet, GDPR. Kort oppsummert kan vi si at vi i tillegg til cookies, ikke samler inn andre data enn de du eventuelt legger inn i et kontaktskjema. Dette for å kunne komme tilbake til  deg ifm. henvendelsen din.