En pluss en er to

Enkel matematikk, ikke sant? …og med én ponni fra før pluss én til ligger det an til en dobling av antall ponnier i den Nybø Arnesenske familie. For beslutningen er tatt, vi har funnet ponnien vi ønsker og det eneste som ligger mellom nå og eierskap er en vet.sjekk. Den skjer på onsdag eller torsdsg i neste uke, og vi krysser fingrene for at den blir passert uten anmerkninger.

To ponnier?
Neida, dette er langt fra noen impulshandling. Allerede i vinter begynte vi å leke med tanken om å ha to ponnier i stallen. Det som først bare var en tanke gikk så  smått om senn over til å nærme seg handling, men det har vært et stykke lerret å bleke.

Hvorfor to, spør du deg kanskje, og det er et godt spørsmål. Et spørsmål med flere svar. Utgangspunktet er at Katja ønsker å satse i sin begrensede tid som ponnirytter. Hun har satt seg høye mål, og for å nå disse kreves det kontinuitet. Kontinuitet både på treningssiden og konkurransesiden. Vi vet av erfaring at ponniene er idrettsutøvere og skal prestere på høyt nivå over tid. Av og til blir ponniene utsatt for skader el. som gjør at de blir satt ut av spill for en periode. Dette går umiddelbart ut over kontinuiteten og kan kullkaste enhver plan.

Med èn ponni til er vi mye bedre rustet til å takle slike problemer underveis. Ja, det koster, men det smaker også.

Katja får mere ridetrening samtidig som belastningen på den enkelte ponni blir litt mindre. Da er også risikoen for skader redusert og skulle en ponni bli satt ut av spill for en periode har man jo èn til. 😉

Dette var altså bakteppet da tanken om en ponni til begynte å surre rundt i hjernebarken en gang tidlig i vinter.

Tanker blir til handling
Så som sagt var det langt fra noen impulshandling eller uoverveid aksjon da vi begynte å lete på nettet etter passende ponnier. At Solo bokstavelig talt ikke var helt på banen gjorde også sitt for å fremskynde prosessen.

I tillegg har vi fått en viss erfaring og begrep om hva det vil si å «drifte» to ponnier da vi var så heldige å få låne Piaff i et par måneders tid. Det var overkommelig

Annonsesider på internett ble saumfart og med et tydelig ønske om hvilke egenskaper – kall det gjerne en kravspesifikasjon – en ny ponni må ha samt erfaringer høstet gjennom forrige kjøpsprosess – som bl.a omhandlet prøveridning av ikke mindre enn 28 ponnier – ble den ene ponnien etter den andre forkastet allerede på «annonsestadiet». Ja, vi vet hva vi vil ha, og, ja, vi har blitt kresne.

Men etterhvert hadde vi, med hjelp fra Katjas trener, plukket ut et par, tre lovende ponnier. To av disse i Danmark og èn i Norge, nærmere bestemt i Skien. Nå var det tid for handling. Vi tok kontakt med ponnieiere i både Norge og Danmark og avtalte prøveridning.

Dambækgårds Pastel
En grå og regntung onsdag tidlig i mai satt vi kurs mot Skien. Her skulle vi prøve, Dambækgårds Pastel, en ponni som nettopp hadde gått Drammen Spring Tour med høyst respektable resultater. Katja fikk prøve ham på en sprangtime og det var full match fra aller første sekund. Timen foregikk på en trang og tung bane, men Katja red Pastel som om hun skulle ha eid ham i hele sitt liv, og treneren ga seg ikke før bommene lå på 120cm. Ikke noe problem!

Det skal ikke stikkes under en stol at Katja var fyr og flamme på hjemveien. Ja, vi var vel det alle sammen og for å gjøre en lang historie kort bestemte vi oss for å legge inn et bud.

Det viste seg dessverre at budet ikke ble akseptert og vi hadde ikke anledning til å gå høyere.

Nino du Buhot
Dermed ble det tur til Danmark hvor vi hadde sett oss ut et par andre lovende ponnier. Den første vi skulle prøve var oppstallet utenfor Nibe vest for Ålborg og lørdag den 11. mai – etter å ha fulgt GPS’en gjennom et landskapsvernområde som definitivt IKKE var egnet for bilkjøring – troppet vi opp klare for prøveridning.

…og det ble en liten utfordring for Katja. Ponnien – Nino du Buhot – var nemlig like vàr i munnen som videoene vi hadde sett av den hadde indikert. Katja måtte ha veldig rolige hender og ri stort sett med bein og sete. Det var ikke bare enkelt, nei.

Heldigvis var eierens trener til stede med tips, råd og veiledning. Det hjalp, men Katja syntes ikke hun fikk det helt til, og slik så det nok ut for oss også. Det funket ikke helt, for Nino var veldig annerledes å ri enn noen annen ponni Katja har hatt.

Sebastian
Så det var med blandede følelse vi tok farvel og kjørte videre sydover for å prøve Sebastian, den andre ponnien vi hadde blinket ut; en seksåring ned potensiale. Vel framme ble vi mottatt av ponniens eiere og.vi kom fort på bølgelengde. De levde og åndet for sin pasjon: ponnier!

Så bar det avsted til nærmeste ridebane og vi var igang igjen. Vi så at Sebastian var ung og hadde litt igjen å lære på sprangbanen, men at den hadde potensiale var det ingen tvil om. Katja nøt å ri den på bakken. Det var tydelig at eierne virkelig hadde jobbet masse med grunnridningen. Den satt! Hoppet gjorde den også om enn ikke med samme sikkerhet og følelse som på bakken. Det skulle vel egentlig bare mangle. Den var jo bare seks år.

Etter endt økt takket vi pent for oss og avtalte klokkeslett for ny prøving på søndagen igjen, og så bar det i vei, på feil side av veien ;-),  til Viborg og vandrerhjemmet hvor vi skulle overnatte. Utover kvelden ble det naturlig nok mye diskusjon om ponnier. …og Pastel ble stadig vekk nevnt som den foretrukne, men uoppnåelige. Vel, vi fikk sove på det og gå til morgendagens prøveridninger med et åpent sinn og ta det derfra.

Søndagen ankom med sol fra om ikke helt skyfri himmel så hvertfall en himmel med mye mer blått i seg enn gårsdagen. Etter en frokost bestående av den ikke helt anbefalelsesverdige blandingen av potetgull, sjokolade, knekkebrød og cola, var vi klare og nå skulle ponniene prøves i motsatt rekkefølge av i går. Det betød ungponnien Sebastian først og om ikke lenge satt Katja i salen og forsøkte på nytt.

Det gikk bra. Sebastian gjorde fortsatt sine saker på bakken med bravur. Litt mer uerfarent i hoppingen. Det samme som vi hadde funnet ut i løpet av gårsdagen altså, men hoppingen gikk bedre i dag. Ingen tvil om det

. Katja hadde funnet fram til flere «knapper» og seansen foregikk i mer … tja, kan vi kalle det kontrollerte former?

Nino igjen
Vel, vi hadde vel egentlig fått svaret og vi var klare for å forflytte oss nordover for å prøve Nino igjen. Denne gang styrte vi klar av landskapsvernområdet og fant vi den riktige veien og vel framme fikk vi gjøre alt selv. Nino stod i boksen sin og tok livet med ro. Alt utstyret sto klart utenfor og Katja børstet og stelte ham før hun salet opp. I dag skulle vi ri utendørs og vi skrittet opp bak ridehuset til den lille ridebanen der. Det danske klima fornektet seg ikke. Været var fint, men en heftig vestablåst laget vindstøy i videokameraet og truet med å sende hinderne i bakken når som helst. Katja begynte å varme opp og snart dukket treneren også opp og ekvipasjen var klar for en ny test.

Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men ett eller annet var det hvertfall. Nino var fortsatt veldig fram, ikke het kanskje, men pigg så det holdt. Likevel, Katja fikk det til! Hadde hun funnet noen av de riktige «knappene» tro? Hendene var lave og rolige og Nino var ikke fullt så hissig med hodet som i går. Stegene satt og Katja kunne regulere ham. Det tok ikke lang tid før et stort smil bredte seg ut i ansiktet hennes og kroppen talte sitt tydelige språk. Dette var moro! Ikke minst fordi det gikk så mye bedre enn i går!

Nino gikk som ei kule, han, og etterhvert hevet vi hinderbommene slik at ekvipasjen fikk lukte litt på meter’n pluss også. Når rytmen satt funket det bra og ekvipasjen nærmet seg 120cm og Katja kjente hun hadde bra kontroll. Dette var andre boller, ja

En tydelig fornøyd Katja roet etter hvert ned, travet av og skrittet stille og rolig tilbake til stallen igjen, mens vi snakket mer med trener og eier. Treneren var veldig tydelig på at Katja hadde ridd meget bra og at dersom vi tok oss den nødvendige tiden ville dette kunne bli en veldig god ekvipasje. Vi var ikke uenige i den teorien.

Avgjørelsen… eller…?
Så hva skulle vi gjøre? Vi hadde nå prøvd tre ganske så ulike ponnier. Fortsatt hadde Katja Pastel som sitt førstevalg, men det var ingen tvil om at Nino hadde øket sine sjanser betraktelig i løpet av den siste økten. Sebastian var vi vel enige om at var for ung.

På hjemveien diskuterte vi fram og tilbake og etterhvert begynte vi å helle mot at Nino var den vi ønsket å gå for.

Kanskje likevel…
Men så skjedde det noe. Mens vi befant oss på fergen mellom Frederikshavn og Göteborg tikket det inn en melding på mobilen. Pastel var ikke solgt og eierne var villige til å akseptere budet vårt! Den hadde vi ikke regnet med!

Vi trodde vi var ferdige i tenkeboksen, men meldingen medførte at vi måtte inn i den igjen. For ikke å forhaste oss bestemte vi at vi skulle la det hele få lov til å synke inn. La underbevisstheten få jobbe litt i fred. Lettere sagt en gjort, men slik ble det altså. Etter et par dager hadde vi gjort oss opp en mening og var klare for å ta en avgjørelse. Vi ville gå for Pastel!

Vet.sjekk
Våre danske venner ble informert om beslutningen og vi gjorde klart for veterinærsjekk. Per Martens skulle stå for den og han skulle en tur til Drøbak i nær framtid og hadde plass til oss. På den store dagen – 23. mai – kom eierne kjørende med Pastel og vi møtte dem på ridesenteret i Drøbak. Alle parter var selvsagt spente, og stor var overraskelsen da Pastel hadde utslag på bøyeprøven. Det ble en aldri så liten nedtur for både selger og kjøper, men Per var sikker i sin sak. Likevel, det kunne skyldes så mangt. Gjerne en bagatell som at Pastell hadde tråkket over i paddocken eller i transporten, så Per rådet oss til å vente en fjorten dagers tid og så gjøre en ny test.

Så det var en aldri så lite slukøret Katja som vendte nesa hjemover igjen. Hun hadde vært overklar for Pastel, men måtte på nytt smøre seg med den berømte tålmodigheten. Det samme gjaldt forsåvidt både meg og Fruen og Pastels eiere dro tilbake til Skien igjen med lengre masker enn på veien til Drøbak.

Plan B

Men vi ga ikke opp. Vi bestemte oss for å følge rådet til Per og la det gå et par uker for så å sjekke på nytt. I mellomtiden skulle selger sende over røntgenbildene som ble tatt av Pastel når de kjøpte ham. Ikke helt ferskvare, men bedre enn ingenting, og Per lovet han skulle ta en kikk på dem.

To uker sneglet seg avgårde og på mandag hadde selger besøk av en veterinær som skulle sjekke tennene på Pastel. Når veterinæren først var på plass gjennomførte han samtidig en bøyeprøve. Ingen utslag!

Nå har vi bestilt ny time for Per hvor vi skal sjekke èn gang til og ta noen røntgenbilder også for å være på en så sikker side som mulig. Det betyr ny tur til Drøbak enten på onsdag eller torsdag i neste uke. Går det bra da kan vi iverksette Plan B!

Vi krysser alt vi har av fingre og tær!