Du har en hjelm til?

Som ponnipappa har jeg blitt tildelt en hel bråte oppgaver. Noen faller meg helt naturlig, andre derimot er litt mer diffuse, men likefullt utfører jeg dem stort sett uten å fortrekke en mine. Jeg nevner i fleng… måking av boks og paddock, nitidig kosting av stallgulv, nøye oppveiing av høy, avansert blanding av utsøkt kraftfôr, presisjonsrygging med hestehenger, utstyrspusser, på- og avsaling av ponni, stikke halve hånda inn i gapet på ponni’n slik at jeg får smettet bittet på plass, fylling av vann i vannkar, bandasjering av hestebein, massasje og biolightbehandling, dekkenskifter, hestepasser på stevner, transportansvarlig og hovedsponsor…

Joda, som utøvende ponnipappa er det ikke noe problem å få tiden til å gå. Verken på hjemmebane, i stallen, på trening eller på stevne. Sjelden er det noe problem å sovne om kvelden etter endt økt heller.

Øsregn...

Øsregn…

Egentlig var det ikke dette jeg hadde på hjertet, men en fin innledning synes jeg nå det ble. For det hele hendte en dag i sommer, den siste dagen i juli tror jeg det var. Regnet stod som vanlig i bakken og gjorde sitt til at omgivelsene lignet mer på en scene fra filmen Waterworld enn et kulturlandskap fra grensen mellom Østfold og Akershus. På vei til stallen hadde vi passert minst tusen vanndammer og vi måtte oppi hver og èn av dem, for akkurat som min datter syntes jeg også det er moro å flise gjennom pyttene så spruten står om firehjulstrekker’n og vinduspusserne går på full spiker. Vi passerte visstnok et par fotgjengere som muligens ikke fant vannleken like morsom, men skitt au. De hadde jo regntøy på seg … tror jeg.

Vel framme i stallen og hestene var tatt inn. Det var bra, for paddockene var ikke akkurat tørre og sommersyndefloden hadde gitt leira ny næring og ordet gjørme en ny dimensjon. Ridebanen var også et sørgelig syn. Den så ut som en eneste stor innsjø mer egnet til kanopadling eller windsurfing enn til ridning. Der ble det ikke noe ridning idag, nei. Hvertfall ikke uten redningsvest, tørrdrakt og livline.

«Pappaaa…?» kom det håpefullt fra datteren, idet jeg forsøkte å parkere et sted det ikke var noen vanndam, og stemmeleiet avslørte at hun hadde et ørlite ønske på gang, noe som garantert involverte innsats fra ponnipappaen.

«Ja, hva er det?» svarte jeg, og hadde på følelsen at jeg ante noe om hva hun ville spørre om.

«Kan’ke vi dra opp på Mossemarka og ri i det nye ridehuset ‘a?»

Tja…. På tross av ekstra pes med transport av ponni, finmanøvrering av hestehenger og en noe lengre økt enn planlagt, så jeg helt klart fordeler med å kunne stå under tak med et godt tak i en kopp rykende varm kaffekopp og se på ekvipasjen utføre sine kunststykker mens regnet dundret i bakken utenfor. Så etter en ørliten kunstpause ymtet jeg frampå med et… «Ja…, det bør vel kunne la seg ordne det.»

Se! Bil og henger matcher det nye ridehuset!

Se! Bil og henger matcher det nye ridehuset!

Vi fikk den firbeinte ombord på henger’n, og etter en snartur innom benser’n med påfyll av Statoilkoppen, hang jeg på vantet og kikke på den unge håpefulle i full vigør på hesteryggen. Ridehus er en flott oppfinnelse. For at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær, er bare oppspinn fra en eller annen reklamemaker som aldri har satt sine bein i et regnvær. Uansett hva jeg hadde iført meg denne ettermiddagen hadde jeg garantert blitt gjennombløt om jeg hadde tilbragt økten utendørs. Teknologien i konfeksjonsbransjen har kanskje kommet et stykke på vei, men ikke så langt at den ville ha holdt meg tørr dersom jeg ikke hadde befunnet meg under tak. Men her var det greit og kaffen var god.

Ekvipasjen gjorde sine saker bra den. Uten spesiell innblanding fra undertegnede jobbet de seg gjennom en rekke bakkearbeidsmomenter; øket trav, gallopp, kontragallopp, serpentinere, sjenkelvikninger, versader,  traverser og hva de nå heter alt sammen. En time gikk fort og etterhvert som ekvipasjen roet det hele ned med traving og skritt, var det snart klart for nye oppgaver for ponnipappa’n.

Etter endt økt er det nemlig ikke bare å putte ponni’n tilbake på henger’n igjen og tusle hjemover. Neida, før hesten forlater ridehuset skal høvene skrapes slik at minst mulig av den svindyre ridebunnen blir med hjem til stallen. Dernest skal seletøyet av. Sal og hodelag, strykbandasjer og kopper skal inn i salskapet i henger’n gjerne samtidig med at ponnien skal få på seg en passende grime for transporten hjem. Grime i lær må vite. Deretter er det på med transportbeskyttere på forbein og bakbein. Etter flere feilplasseringer har jeg nå etterhvert lært meg forskjell på hvilke som skal på bakbeina og hvilke som skal foran. Ja, og hvilke som skal på venstre beina og hvilke som skal på høyre. Synes jeg er flink, jeg!

Om litt er ponnien klar til å gå på hengeren, og det har faktisk sluttet å regne. Det river i skyene og hist og her kan jeg se glimt av blå himmel. Hmmmm…. kanskje det blir fint vær i morgen? Vel, nok om det og tilbake til virkeligheten. Ponnien skal på hengeren og det går som vanlig som en drøm. Flink ponnipappa!

Katja og Tanja

Katja og Tanja

Så var det rytteren. Joda, hun har hjulpet til med å få Tanja ombord, og hun er nå i full gang med å få av seg rideutstyret. Hjelm, sikkerhetsvest, støvler, sporer, hansker og pisk ligger i en liten haug på et lite område av bakken som har vært så heldig å ligge i ly av regnet så den ikke har blitt våt. Som ponnipappa hadde jeg ikke sett det som unaturlig om jeg hadde måttet plukket opp dette og plassert det i salskapet også, men den unge håpefulle har kommet meg i forkjøpet og fått med seg det meste, bortsett fra pisken da selvfølgelig. Hadde jeg hatt en femmer for hver pisk jeg har plukket opp fra bakken hadde jeg kunne trukket meg tilbake og nytt mitt otium, men siden ingen noensinne har betalt meg fem øre plukker jeg opp pisken og legger den inn sammen med resten av utstyret.

OK, ombord! Ponni’n på henger’n, utstyret i salskapet, datteren ved siden av og undertegnede i førersetet. Alt klart for retur til stallen. Det er akkurat for trangt til å snu bil og hestehenger langs ridehuset så nok en gang må det manøvreres både forover og bakover på et forholdsvis trangt område. Men det er ikke noe problem. En av fordelene med å være ponnipappa er at man blir ganske dreven på dette med å kjøre henger og etter at man får tak på å rygge «på speilet» går det meste ganske greit.

Sånn ja, litt til, og så rygger vi tilbake der. Tenker det holder omtrent der, jeg, og så kommer vi rundt med både bil og slep.

OI! Hva var det?!!

Jeg vet vel egentlig hva det er idet jeg hører lyden og kjenner rugginga i bilen. Jeg har kjørt over noe. Men i svarte, hva var det? Det var jo ingenting der når jeg……?

Oisann!

Oisann!

Min unge håpefulle holder klokelig munn mens jeg slang bilen i fri og dro til brekket noe iltrere enn vanlig.  Jeg gikk ut av bilen og kom ikke langt før jeg fikk øye på årsaken til både lyden og rugginga i bilen. Det som engang var en ridehjelm ligger nå ganske så flatklemt på bakken omtrent en meter bak bakerste hengerhjul. Døra til salskapet på henger’n står åpent og ut av det stikker det en pisk og en støvel. Amatørtabbe! Jeg hadde glemt å lukke døra!

Jeg ryddet opp etter fadesen og satt meg tilbake inn i bilen igjen. Selvfølgelig hadde det begynt å regne igjen, og selv på den korte tiden jeg hadde vært ute av bilen – uten regnjakke selvsagt – hadde jeg rukket å bli temmelig bløt.

Det var fortsatt stille fra passasjersetet, og stillheten ble ikke brutt før jeg etter et par minutter kremtet fram et… «Du har èn hjelm til, har du ikke?»

Posted in Lange Tøyler and tagged , , , .