Alle gode ting er tre

Hit kom vi aldri... :-(

Hit kom vi aldri… 🙁

Joda, det viste seg at den gamle regla (?) stemmer. Alle gode ting er tre. I hvertfall så ble det endelig stevne igjen, på det tredje forsøket!

For Baltic gikk jo i bøtta med en bil som ikke var i form. Den er jo ikke den ferskeste Renault’en som har rullet ut fra samlebåndet, men den har stort sett ruslet og gått fram til nå. Noe småtteri har det vært, men ikke verre enn at vi har kommet oss avgårde. En stund har jeg slitt litt med noe som etterhvert viste seg å være en defekt ABS-føler og en splitter ny en ble bestilt.

På grunn av leveringstid og fellesferie hos den lokale bilmekker’n tok det noen dager før delen kom og ble skiftet, men dagen før avreise til Baltic var delen installert. Glade og lykkelige hentet vi bilen på verkstedet og stappet den full av stevnestash og var klare for en helg på sørlandet. Men da vi på onsdag morgen vendte nesa innover mot de dype skoger, var det ikke tvil om at her var det en lyd eller to som ikke jeg ikke helt likte. Et tydelig dunk-dunk-dunk-dunk som steg og sank i takt med farta på bilen, som fortsatt var der både ved full clutch og ikke fullt så full brems. Hmmmmm…..

Her var det no' gærnt!

For bilen ville ikke

For å gjøre en ganske lang og detaljrik historie noe kortere kan vi konkludere med at bilen ble beordret tilbake til verkstedet for en kjapp oppdatering. Som sagt så gjort, men der fant de ikke ut all verden. Vel skrudde de av begge forhjulene og sjekket over bremsene, justerte litt hist og her, men dunk-dunk-dunk-dunk lyden forsvant ikke. De var likevel ikke redd for at bilen ikke skulle holde turen fram og tilbake til Kristiansand, men nå var det blitt såpass langt utpå dagen at vi bestemte oss for å utsette avreisen til grytidlig torsdag morgen.

Så derfor stilte vi vekkerklokka på ufyselig tidlig og var oppe i takt med sola dagen etter. Vi korter nok en gang ned på historien her for da vi for andre gang hadde lastet hest og stash på bilen og hektet på campingvogna var det ingen tvil om at en ny lyd hadde infunnet seg på bilens etterhvert så imponerende lydreportoir. Skviiiik-skviiiiik-skviiiiik-skviiiiik kom det nå fra noe i nærheten av høyre bakhjul. Da tok vi avgjørelsen. Ingen grunn til å kjøre femti mil og kanskje bli stående på en fellesferietraffikert sørlandske med sluttkjørt bil, campingvogn og hest. Vi ble hjemme.

Det var kjiper’n, men det kommer flere sjanser. Bilen ble raskt transportert til nytt verksted hvor nye øyne og hender tok fatt på den. Den kom ut med nye skiver, klosser og hjullagre foran, rengjort og fettet drivaksel, ny drivakselmansjett og ny drivaksel i bestilling. (Fransk logistikk = uker å vente.) Hjalp det? Neida!

Men verkstedet hadde en teori om hva som var galt og da kunne vi hvertfall kjøre småturer med kjærra. Det betød at Drøbak lå innenfor rekkevidde og vi bestemte oss for å gå for den … og håpe på at karene på verkstedet hadde rett i sine teorier.

Ingen sko, intet stevne

Ingen sko, intet stevne

Alt lå dermed til rette for start i Felleskjøpets cup for muligens å kvalifisere til Oslo Horse Show i oktober. Til og med værmeldinga så bra ut og på stallen var hesten og alt annet på stell. Nesten…. for da vi kom på stallen på fredag oppdaget vi fort at ting hadde skjedd. Baggis hadde lekt i paddocken og i kampens hete hadde hun halvveis tråkket av seg en sko. Vi fikk dratt av skoen, men uten sko, intet stevne. Heldigvis har vi en grei hovslager. Det var bare å komme til Drøbak med Baggis så skulle han nok få på skoen igjen. Se der ja. Da fikk vi testet om bilen tålte en tur fram og tilbake til Drøbak også.

Det gjorde den. På tross av dunk-dunk-dunk-dunk og skviiiik-skviiiik-skviiiik kom vi både fram og tilbake og hovslager’n fikk skoen på plass igjen han, akkurat som lovet.

Senere selvsamme lørdagskveld var vi nok en gang i stallen for å pakke stash og å ri gjennom Baggis slik at alt skulle være klart før søndagens start i Drøbak. Katja skulle ta seg av ridinga mens jeg tok ansvar for pakking. Det tok ikke så lang tid før jeg ble avbrudt i pakkeforberedelsene. Telefonen ringte og jeg ble beordret ned i ridehuset for å ta en titt. Katja var nemlig ikke heeeelt fornøyd med Baggis. OK, det var bare å la stevneskapet og utstyre ligge og rusle ned for en felles konsultasjon. Katja kjente på Bagatell i de tre mest valige gangartene. I skritt merket hun ingenting og i trav var Baggis noe mer …trykkete enn vanlig. I galoppen var det mindre merkbart, men både Katja og jeg så at ett eller annet ikke var helt på stell. Blant annet var det mer bevegelse i Bagatells hode enn vanlig. Det kan være en indikasjon på at noe er galt.

Biolight

Fram med Biolight’en

Vi mistenkte at hun kanskje hadde fått seg en trøkk, en strekk eller ett eller annet i forbindelse med at hun hadde tråkket av seg skoen. Og heller enn å kline til med stevnestart og kanskje forverre noe som kunne ligge på lur bestemte vi oss for å melde av, gi Baggis en dag eller to fri og pøse på med Biolight. Drøbak here we do not come. 🙁

Eller det vil si…. Vi tok en tur til Drøbak, men uten hest, bare for å se på.

Den kvelden bestemte jeg meg for å ta en nærmere titt på bilen. Skviiiik’e lyden kom definitivt fra høyre bakhjul og det skulle undersøkes nærmere. Jekken ble dratt fram sammen med en del annet egnet verktøy og jeg satt i gang. Først krøp jeg innunder for å se om jeg kunne finne noe som kunne lage lyden. Ett eller annet som lå inntil noe eller … whatever. Neida, dette så jo helt greit ut. OK, fram med jekken da og opp med bilen. Vel oppe i lufta snurret jeg på hjulet, begge veier. Det oppførte seg heeeelt normalt. Snurret og gikk både forover og bakover uten en eneste ulyd. Javel…..

Bilfikser'n!

Bilfikser’n!

Neste steg var å ta av hele hjulet for ytterligere undersøkelser. Som sagt så gjort, men uten at jeg ble stort klokere. Her både så, hørte og fungerte alt som normalt. Etter å ha klødd meg litt i barten tenkte jeg at jeg kunne forsøke å sette på et vinterdekk. De har en litt annen dimensjon og sånn sett da litt annerledes. Det kunne vel ikke skade. På med vinterdekket og alt klart for en liten testrunde rundt skolen.

Bingo! Lyden var borte! Ja, faktisk var begge lydene, både skviiiik-skviiiik-skviiiik-skviiiik og dunk-dunk-dunk-dunk, heeeelt borte!

Jeg tok en ekstra runde rundt skolen for sikkerhets skyld, provoserte litt med bremsing og svinging, men lydene var og ble borte! På med sommerhjulet igjen og ny testrunde. Fortsatt var bilen lydløs. Eller…. det vil si….. Lydløs var den langt fra, men ulydene var borte!

Så nå skal jeg bli mekaniker! ….Neida! 😉 Men det betød at hvertfall bilen var stevneklar igjen!

…og det ble Baggis også. Hun fikk et par rolige dager og noen lange doser med Biolight og så var hun tilbake til sitt vanlige jeg igjen. Høstsesongens første sprangtrening dro igang i løpet av uka og banetreningen gikk fint på tross av Katjas nye linser og hennes nye syn på verden. Litt innkjøringsproblemer med avstandsbedømmingen til å begynne med, men etterhvert satt stegene ganske så greit. Så det meste var på stell da vi i går rattet mot Drammen og landsstevnet der. Hesten var fin, bilen nesten lydløs og sola skinte fra nesten skyfri himmel og brakte tempen opp i rundt 25 pluss.

Dobbel null i 120cm

Dobbel null i 120cm

Katja og Baggis gjorde en fin oppvarming og fløy over den siste høye rekk’en før de gikk inn på banen. Da speakeren endelig fikk orden i sysakene sine og ropt opp den riktige ekvipasjen, fikk de klarsignalet og sammen satt de en feiende flott og feilfri runde i 120cm!

På det tredje forsøket funket det!

Posted in Lange Tøyler and tagged , , , , , .